Flaggets historie

I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle seg rundt. Det er vanskelig å finne ut helt sikkert hva som var det tidligste norske flagget. Det er derimot kjent at Olav den hellige brukte et hvitt merke med en orm i under slaget ved Nesje. Før dette hadde ravnen og dragen vært i bruk. Magnus den gode brukte det samme merket som Olav den hellige, og Harald Hardråde brukte en ravn. Kong Inge I brukte en rød løve på gyllen duk, og Sverre brukte en ørn i gull og rødt. Eirik Magnusson førte som våpen en gulløve med krone og øks på rød bunn fra 1280. Dette merket ble sannsynligvis også brukt som våpenbanner, innholdsmessig identisk med dagens norske kongeflagg. Det ble antagelig brukt av senere norske konger og ble etterhvert også brukt som skips- og festningsflagg. Den eldste sikre avbildningen er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Løvebanneret vaiet blant annet over Akershus festning så sent som i 1698. I 1641 ble den norske løve plassert i fanene til alle norske regimenter. Det norske løvebanneret ble også brukt på skip og andre festninger, men ble gradvis faset ut på 1600- og 1700-tallet. På 1500-tallet ble det vanlig internasjonalt at skip brukte hjemlandets flagg for å signalisere hvor de kom fra, men befalingen om at Dannebrog skulle være det eneste lovlige handelsflagget kom ikke før i 1748.

I Norge bruktes fra og med 1600-tallet Danmarks flagg på skip og festninger på grunn av unionen med Danmark.

Flagg for det selvstendige Norge i 1814

Etter at den selvstendige norske stat ble proklamert 19. februar 1814, innførte regenten Christian Frederik ved kunngjøring av 27. februar som provisorisk norsk flagg det danske flagg med riksvåpenets løve i kantonen, det øvre venstre felt. Dette flagget var i bruk til 1821 i nordlige farvann. Det overordentlige Stortinget i 1814 fastslo i § 111 i Novembergrunnloven av 4. november at «Norge har Ret til at have sit eget Koffardie-Flag. Dets Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag». Dette Stortinget diskuterte en rekke forslag til et permanent norsk handelsflagg, men det lyktes ikke å komme til enighet. Odelstinget vedtok derfor 18. november at «det nuværende Norske Handelsflag skal, indtil næste ordentlige Storthing anderledes bestemmer, bruges paa alle de Skibe, som udexpederes paa de kortere Farvande, og som ikke behøve Søpasse». I mellomtiden var unionen mellom Norge og Sverige inngått, og det ga norske skip adgang til å seile under Sveriges flagg i Middelhavet, der de ellers risikerte å bli kapret av sjørøvere fra «Røverstatene» i Nord-Afrika, fordi Norge ikke betalte tributt til disse statene.

 

Union med Sverige

I 1815 ble det innført et unionelt svensk-norsk stats- og orlogsflagg for begge riker, det svenske orlogsflagg med et hvitt kryss på rød bunn i kantonen. 26. oktober 1818 fikk rikene også et unionelt handelsflagg etter samme mønster, men rettskåret. Det ble brukt i fjerne farvann (sør for Kapp Finisterre) til beskyttelse mot nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra Sverige. Norske skip kunne også velge å seile under det rene svenske flagget i fjerne farvann. Mellom 1818 og 1821 bruktes altså tre forskjellige handelsflagg samtidig.

De ordinære Stortingene i 1815 og 1818 drøftet også flaggsaken uten å komme til enighet. Ett problem var at landet ikke hadde råd til å betale så store summer som skulle til for å seile fritt i Middelhavet. Det var derfor på tale å innføre et felles norsk-svensk handelsflagg, men dette ble ikke realisert. I mellomtiden fikk saken sin foreløpige løsning i form av unionshandelsflagget av 1818, selv om dette i Norge ble oppfattet som uverdig for en selvstendig stat.

Norges flagg av 1821

Stortinget løste i 1821 på flaggsaken. Flaggkomiteen som ble nedsatt, hadde 18 forskjellige utkast til vurdering da Odelstinget drøftet saken 30. april 1821. Et vesentlig stridstema var om hovedfargen skulle være rød med referanse til unionen med Danmark, eller blå av hensyn til unionen med Sverige. Komiteen gikk inn for en omarbeidet versjon av et forslag fra kjøpmann Gabriel Kielland i Stavanger. Det var delt horisontalt og vertikalt i fire rektangler, det øverste ved stangen og det diagonalt motsatte hvite, og de to øvrige blå, men flaggkomiteen valgte å erstatte blått med rødt i Kiellands flagg. De beholdt imidlertid hans forslag om å plassere Den norske løve i det øvre hvite feltet, kantonen. I det diagonalt motstående hvite feltet anbrakte de fem gule stjerner eller malteserkors for å symbolisere landet fem bispedømmer.

I tillegg til Kiellands og komiteens forslag var det ett annet som fikk særlig oppmerksomhet, innsendt av en komité av borgere fra Bergen. Det besto av tre alternativer, alle med korsflagg av nordisk type; A og C med blått kors på hvit duk. A hadde Norges løve i rød kanton, C hadde løven i en rød spuns i midten av korset. Alternativ B hadde derimot hvitt kors mellom røde og blå rektangler, med norsk løve i det øvre røde feltet. Rett før Odelstinget kom sammen, fremkastet stortingsmann Fredrik Meltzer fra Bergen (som selv hadde vært med i komiteen bak Bergens-forslaget) sin privat versjon av alternativ B. Den viktigste forskjellen var at han ville sløyfe løven.

Meltzer begrunnet i et brev til Odelstinget. Han mente at flagget burde være lett å oppfatte til sjøs i dårlig vær og på lang avstand, og derfor burde kompliserte figurer som løven og stjernene sløyfes. Valget av de tre fargene rødt, hvitt og blått begrunnet han med at de «nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Americanernes Flag, og Engellændernes Union.» Samtidig ville de være en høflig oppmerksomhet overfor tidligere og nåværende unionspartnere. Dette forslaget fikk stor oppmerksomhet, og det ble besluttet å utsette avgjørelsen til 4. mai.

I løpet av disse dagene utarbeidet Fredrik Meltzer utkastet vi kjenner som det nåværende norske flagg, med blått og hvitt kors på rød bunn. Det ble så godt mottatt at Odelstinget sent på kvelden 4. mai vedtok det med 40 av 59 stemmer. Han skrev i dagboken at det var nødvendig å forandre forslaget «Da man absolut vilde have rødt Flag med hvidt Kors i og desuden noget blaat for at tegne Foreningen med Sverige, og saaledes at man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye.» Et sparsommelig Storting satte antagelig pris på at det var mulig å klippe gamle danske flagg i fire deler midt langs de hvite korsarmene og deretter sy inn striper av blå flaggduk. Resultatet ville bli et billig norsk flagg med nesten riktige proprosjoner. Et lovforslag basert på Meltzers utkast ble enstemmig vedtatt av Lagtinget 16. mai 1821.

Men kong Karl Johan avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. En ny kongelig resolusjon av 17. juli samme år bestemte at det nye trefargede flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Fra nå av måtte begge lands skip sør for Kapp Finisterre bruke det felles unionshandelsflagget av 1818, det svenske flagg med «norske» farger i kantonen.

Flaggets frigjøring

Etter at Frankrike i 1830 hadde erobret de nordafrikanske Barbareskstatene, opphørte Sveriges betaling av tributt til piratene. Fra norsk politisk hold ble det derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagg for bruk også i fjerne farvann. «Flaggets frigjøring» ble gjennomført i 1838. Siden orlogsflagget i henhold til den norske Grunnloven av 4. november 1814 skulle være et unionsflagg, ble orlogsflagget av 1815 fortsatt brukt av begge land.

«Sildesalaten»

Skandinavismen som politisk visjon i en propagandaillustrasjon fra 1848, da norske og svenske frivillige støttet det danske broderfolket i første slesvigske krig mot tyskerne. Både det norske og svenske flagget har unionsmerket.

Flaggsirkulæret av 18. oktober 1899 fra den svenske utenriksministeren med informasjon om den norske flaggloven.
Gjennom Karl Johans regjeringstid tiltok den norske misnøyen med et flaggsystem som markerte svensk overhøyhet i unionen. Etter forslag fra en felles svensk-norsk komité innførte Kong Oscar I i 1844 nye flagg som imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen. Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Unionsmerket gikk blant folk i begge land under navnet «Sildesalaten» fordi det minnet om en fargerik rett på begge lands frokostbord. Tilnavnet oppsto først i Sverige, hvor det var en viss motstand mot tapet av det rene svenske flagget. Unionsmerket ble derimot godt mottatt i Norge, som omsider hadde fått symbolkravene oppfylt.

Unionsmerket alene ble også brukt som gjøs i baugen på marinefartøyene. Det ble dessuten brukt som et felles flagg for begge riker av landenes diplomatiske representasjoner i utlandet. Men da hadde det alltid en langstrakt form med proporsjonene 4:5 som unionsmerket i svenske flagg, og ikke den kvadratiske formen som det hadde i norske flagg.

Norske unionsflagg hadde den samme mørke blåfargen både i hovedflaggets kors og i de svenske delene av unionsmerket. Det var aldri mer enn én blåfarge i unionsflagget. Det samme gjaldt for svenske unionsflagg. Blåfargen i svenske flagg på 1800-tallet var mørkere enn nå, men kunne variere noe. Svenskene brukte alltid den samme blåfargen i de norske delene av unionsmerket, selv om den var lysere enn den offisielle norske.

 

Det rene flagg

Økende motstand mot unionen gjorde unionsmerket upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak for Venstre. Det ble vedtatt av Stortinget i 1892, 1895 og 1898, og ble lovfestet uten kongelig sanksjon 10. desember 1898 og innført 15. desember 1899 for handels- og nasjonalflagget. Samtidig ble det innført et statsflagg for bruk på statens sivile bygninger, et rent norsk flagg med splitt og tunge. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde unionsmerket til unionsoppløsningen i 1905. Det rene orlogsflagget uten unionsmerke ble heist 9. juni 1905, like etter at unionen med Sverige var avsluttet. Det svenske flagget beholdt unionsmerket til utgangen av 1905.

Kilde: Wikipedia