Flaggets historie gir et innblikk i hvordan nasjoner har uttrykt identitet og stolthet gjennom tidene. Fra tidlige merker på slagmarken til dagens nasjonalflagg har flagget alltid hatt en rolle i å samle folk under et felles symbol.
Her følger vi det norske flaggets vei: fra middelalderens løvebanner, via det danske flagget og unionstiden med Sverige, til Fredrik Meltzers flagg fra 1821 og det rene flagget i 1905.
Tidlige norske merker og banner
I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine egne merker, som krigsfolket samlet seg rundt.
Det er vanskelig å fastslå sikkert hva som var det tidligste norske merket. Olav den hellige skal ha brukt et hvitt merke med en orm under slaget ved Nesjar, mens ravnen og dragen hadde vært i bruk tidligere. Etter hvert ble den norske løven det sentrale symbolet: Eirik Magnusson førte fra 1280 en gull løve med krone og øks på rød bunn, og dette løvebanneret ble brukt som skips- og festningsflagg i århundrer.
Den eldste sikre avbildningen av et norsk merke er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Løvebanneret vaiet over Akershus festning så sent som i 1698, men ble gradvis faset ut på 1600- og 1700-tallet. På grunn av unionen med Danmark brukte norske skip og festninger fra 1600-tallet det danske flagget, Dannebrog.
Flagg for det selvstendige Norge i 1814
Etter at den selvstendige norske staten ble proklamert i februar 1814, innførte regenten Christian Frederik et provisorisk norsk flagg: det danske flagget med den norske riksløven i kantonen (det øvre feltet ved stangen).
Grunnloven av 4. november 1814 slo fast at «Norge har Ret til at have sit eget Koffardie-Flag», mens orlogsflagget skulle være et unionsflagg. Stortinget diskuterte flere forslag til et permanent handelsflagg uten å bli enige, og det danske flagget med løven ble brukt videre i nordlige farvann.
Unionstiden med Sverige
I 1815 ble det innført et felles svensk-norsk orlogsflagg, og i 1818 et unionelt handelsflagg. Dette ble brukt i fjerne farvann (sør for Kapp Finisterre) som beskyttelse mot nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra Sverige.
I en periode var altså tre forskjellige handelsflagg i bruk samtidig. Unionshandelsflagget ble i Norge oppfattet som uverdig for en selvstendig stat, og flaggsaken forble uløst gjennom Stortingene i 1815 og 1818.
Norges flagg av 1821
Flaggsaken ble endelig løst i 1821. En flaggkomité hadde 18 ulike utkast til vurdering, og et sentralt stridstema var om hovedfargen skulle være rød (med referanse til Danmark) eller blå (av hensyn til Sverige).
Rett før avstemningen la stortingsmannen Fredrik Meltzer fra Bergen fram sitt eget forslag: et nordisk korsflagg i frihetens farger, rødt, hvitt og blått, uten løve eller andre kompliserte figurer. Han begrunnet fargevalget med at rødt, hvitt og blått «betegner Friheden», slik man så det i det franske, nederlandske, amerikanske og britiske flagget. Forslaget ble vedtatt av Odelstinget 4. mai 1821 med 40 av 59 stemmer, og kong Carl Johan stadfestet det ved kongelig resolusjon 13. juli. En resolusjon kort etter bestemte likevel at det nye flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Du kan lese mer om selve flagget i artikkelen om Norges flagg.
Flaggets frigjøring i 1838
Etter at Frankrike i 1830 erobret de nordafrikanske barbareskstatene, opphørte betalingen av tributt til piratene.
Fra norsk hold ble det derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagget også i fjerne farvann. Denne «flaggets frigjøring» ble gjennomført i 1838. Orlogsflagget måtte fortsatt være et unionsflagg, i tråd med Grunnloven.
«Sildesalaten»
Misnøyen med et flaggsystem som markerte svensk overhøyhet, tiltok gjennom 1800-tallet. I 1844 innførte kong Oscar I nye flagg som markerte full likestilling mellom rikene: begge land fikk egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen.
Merket kombinerte begge lands flaggfarger og gikk i folkemunne under navnet «sildesalaten», fordi det minnet om en fargerik rett. Tilnavnet oppsto først i Sverige, der det var motstand mot tapet av det rene svenske flagget, mens unionsmerket i starten ble godt mottatt i Norge.
Det rene flagg
Etter hvert som motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak, særlig for Venstre.
Saken ble vedtatt av Stortinget tre ganger (1892, 1895 og 1898), og ble til slutt lov uten kongelig sanksjon 10. desember 1898. Det rene handels- og nasjonalflagget ble innført fra 1899, sammen med et eget statsflagg – et rent norsk splittflagg med tunge – for statens sivile bygninger. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde unionsmerket helt til unionsoppløsningen: det rene orlogsflagget ble heist 9. juni 1905.
Du kan lese mer om de andre nordiske flaggene i artikkelen om flaggene i Norden, og finne en oversikt over flaggdagene i Norge.
Kildehenvisninger
Ofte stilte spørsmål om flaggets historie
Når ble det norske flagget offisielt tatt i bruk?
Flagget slik vi kjenner det, med det blå og hvite korset på rød bunn, ble vedtatt av Stortinget i 1821.
Hvem tegnet det norske flagget?
Flagget ble tegnet av stortingsmannen Fredrik Meltzer fra Bergen.
Hva betyr fargene på flagget?
Rødt, hvitt og blått ble valgt som «frihetens farger», inspirert av blant annet det franske, amerikanske og britiske flagget. Korset følger den nordiske korsflaggtradisjonen.
Hva var «sildesalaten»?
Det var folkenavnet på unionsmerket som ble innført i 1844, og som markerte unionen mellom Norge og Sverige i flaggets kanton.
Når fikk Norge «det rene flagg»?
Det rene handels- og nasjonalflagget ble innført fra 1899, mens det rene orlogsflagget først ble heist 9. juni 1905, etter unionsoppløsningen.
Hva var det eldste norske merket?
Den norske løven var det sentrale merket i middelalderen. Den eldste sikre avbildningen er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318.